Nei, det er ikke OL-ilden jeg skal skrive om.  Jeg tenker skrive om ilden som element i oss mennesker, og om hvordan det er å ha mye ild i et land som Norge, der vi mennesker ikke akkurat er kjent for vår lidenskap og passion. Med unntak av når vi reiser til Syden og drikker masse ”ildvann” (les:alkohol)! ;)

Jeg elsker Norge, det er mitt hjemland, det er der jeg vokste opp, gikk i barnehage, skole, på universitet. Hele den norske folkesjelen ligger dypt forankret i hele mitt energisystem. Likevel, det er ikke alltid jeg har kjent meg elsket av Norge.

Norges landsenergi er vann og jord. For å väre veldig generaliserende, så er vi nordmenn hjelpsomme, vi stiller gjerne opp for andre. Vi liker rutiner og er glade i våre tradisjoner. Vi liker at det er som det alltid har värt. Vi er glade i å gå på tur og väre ute i naturen, det gir oss ro i sjelen. Vi liker også å ta det med ro, kose oss hjemme i våre hus og stuer sammen med familen vår. Vi er fleksible og stabile på en og samme gang. Også er vi litt treige, ting tar tid, er et motto vi godt liker å kaste runt oss med.

Ja, jeg elsker Norge for godmodigheten, generösiteten og snillheten.

Likevel, siden jeg var liten så har jeg lengtet etter å bli akseptert av Norge for den jeg er.

Det er enkelt å bli aksepter i Norge om du har element som passer inn. Om du har jord og vann, ja da er du helnorsk i din energi, har du luften, med insikter og overblikk, så glir du også godt inn, men hva så med oss som har ilden på försteplass!?

Vi lidenskapelige, pasjonerte, energiske mennesker, med ilden som brenner i våre hjerter, med ett drive og en energi, klar til å sette i gang med noe stort, klar til å ”redde verden” gjennom det vi brenner for. Med en ild som brenner så sterk av en sannhet som bare lengter etter å komme ut, og frem!?

I forrige uke hadde jeg en samtale med noen nordmenn på Skype. Etter samtalen så slo det meg, hvor ofte jeg har mött på samtaler av en lignende art gjennom livet. I Norge.

Jeg, noe unnskyldene: ”Ja jeg har jo veldig lett for å bli engasjert…”

X: ”Ja, kanskje du skal la andre slippe til. La andre også få lov å väre engasjerte.”

De ordene stakk dypt inn i hjertet. En fölelse som jeg så vel kjenner igjen trang seg tilbake inn i meg. Jantelovshatten tredde seg nedover hodet mitt, pekte finger og sa:

”Du skal ikke väre mer engasjert enn andre. Om ikke andre er engasjerte, da skal du ikke heller väre det. Om andre ikke viser sitt engasjemang, da er det din feil. Da har du värt for engasjert og må nå begrense deg”.

Skärmklipp 2015-05-07 22.30.57

Jeg vil vise deg et bilde fra min barndom. Fra den gang jeg gikk i skolen. Jeg er 9 år og sitter i et klasserom sammen med 8 andre elever. Läreren spör et spörsmål. Jeg blir sååå glad, jeg vet svaret og rekker opp handen. Jeg er den eneste som rekker opp handen. Som jeg lengter etter å få fortelle det jeg vet. Klumpen som kommer da läreren velger noen andre. En av de som ikke rekker opp handen. Det er ikke förste gangen dette skjer. Snarere den 20  gangen denne dagen. Som i går som i dag. Jeg får ikke fortelle.

Det er ikke noen vits å rekke opp handen, sier jeg en gang til mamma. Jeg blir ikke spurt likevel. Det er de som ikke rekker opp handa som blir spurt.

Flere år senere fikk jeg höre at grunnen til at jeg ikke ble spurt, var att läreren visste at jeg kunne svaret. Så hun ville at noen av de andre skulle svare istedet. Om hun bare visste hva det gjorde med ilden til den lille jenta som ensom satt med handen oppe, som til slutt tok den ned, fordi hun trodde det var noe feil på henne. Det var feil å vise det man kunne.

La meg fortelle en til historie. En som jeg ikke engang husker, men som mamma fortalte meg da hun var på besök i sommer.

”Jeg husker da du kom hjem fra skolen og satte deg ned for å gjöre matteleksen. At du tok frem viskeläret for å viske ut dine egne svar. Da jeg spurte deg om hvorfor, så svarte du at du hadde värt for ivrig og regnet for langt. De andre hadde ikke kommet dit, så da ble leksen din å viske ut det du hadde gjort for mye. Alle skulle komme like langt”.

Jeg husker at jeg elsket tall, matte og regning i skolen. Jeg elsket også fysikk og kjemi og jeg syntes universum var en helt magisk plass. Jeg hatet mattetimene. De fikk meg ofte til å föle at det var noe feil på meg. At det ikke var ok å väre så ivrig som jeg ble da vi skulle regne. Heldigvis fikk jeg en ny mattelärer på ungdomsskolen, men da var det allerede for sent. Jeg ville ikke ha flere mattetimer, så da vi skulle velge skole, ble valget istedet ”Musikk, dans og drama”. At det var ilden i meg som lengtet etter å få komme frem, ja det visste jeg så klart ikke da. Videregående ble, av helt andre grunner enn skolen, noen helt forferdelig år. Det er dog en helt annen historie.

Vi skrur frem tiden. I februar 2006 blir jeg forelsket i en svenske og julen 2006 flytter jeg til Sverige. Jeg har alltid elsket Sverige, det svenske språket og spesielt de snygga svenska pojkarna!;)

Mens de fleste svensker flytter til Norge for å tjene penger, så gikk jeg mot strömmen og flyttet til Sverige. Et land som kunne gi meg mye dårligere lönn og mye lengre arbeidsdager! ;)

Det var også et land som tillot meg å få väre meg selv, uten å kjenne denne skammen. Et land der ilden fikk lov å väre ild, uten å skulle begrense seg. For Sveriges landsenergier er jord og ild.

Jeg kommer alltid väre takknemmelig for dette.

Skärmklipp 2015-06-17 23.13.11

For å gi deg et lite bilde av hva jeg mener når jeg sier at det er ulike landsenergier i Sverige og Norge, se på hvordan vi bygger veiene våre!

I Norge: ”Her står det visst en stein i veien, vi må nok bygge veien runt denne. Neimen, hva er nå dette!? Enda en stein, ja vel vi får bygge runt denne også” Det blir ikke akkurat rette veier av denne tenkemåten, men vi kommer oss da alltids frem. Det er jo tross alt viktigere enn tiden det tar og at vi blir litt bilsyke.

I Sverige: ”Den här stenen, den får vi spränga bort, för här ska vägen gå”.

Nå er jeg ikke ute etter en debatt om hva som er bedre enn det andre, men jeg vil likevel påstå at det er mye mer behagelig å kjöre bil i Sverige, og det går mye fortere å komme frem! ;)

I går var jeg observatör på four element profile workshopen: Aktivering av kroppselementene, i Göteborg, under ledelse av Karin Zachrisson. En helt fantastisk workshop med fokus på å aktivere alle de fire elementene, ild, vann, jord og luft, i kroppen.

På kvelden, da jeg hadde kommet hjem til hotellrummet mitt, så fikk jeg sånn en inderlig trang til å synge. En helt egen melodi poppet opp i hjertet mitt. Min indre stemme sa til meg, denne melodien Miriam, den skal du ta opp på telefonen din. Jeg slapp fri melodien og innspillt ble den. Noe skjedde med energien og jeg ville bare dele det med noen, så jeg sendte sangen til min kollega Karin Zachrisson, som hadde värt instruktör på workshoppen tidligere på dagen.

På morgenen fikk jeg et fint svar fra Karin. Selv skjemtes jeg som bare det for at jeg hadde värt så spontan og i mitt svar till Karin skrev jeg bl.a. fölgende:

”(…)Skämdes lite i morse när jag kom på att jag skickad dig en låt, som jag faktisk inte har en aning om vad är(…)”

Karins svar, så klokt, gikk rett inn i hjertet:

”(…) Skämmas får du gärna göra om du vill, men om du frågar mig är det helt obefogat. jag ÄLSKAR nämligen när människor gör spontana grejer som de i stunden känner är helt rätt. Intressant att skammen kan komma efteråt, som att man ska skämmas för att man levde ut passionen(…).

Karin, I LOVE YOU!! You naild it og jeg kan ikke si meg mere enig.

Nå er det slutt på dette med å skamme meg over min egen ild. Den er jo like mye en del av meg som de andre elementene. Å akseptere min egen ild, er å akseptere meg selv! Vil den brenne, så får den det. Jeg tror ikke min ild er grunnen til at andres ikke brenner, for en ild kan nemlig tenne en annen og jeg önsker deg hjertelig velkommen til å brenne sammen med meg! Vil du ikke det? Det er selvfölgelig helt ok. Vi har alle ulike elementkombinasjoner og ilden er en av fire. Alle er de viktige, alle er de unike. Og ja, jeg elsker alle fire! Men mer om de andre får du höre en annen gang.

Nå skal jeg sove. Natta! :)

Stor klem,

Miriam

Skärmklipp 2015-06-17 23.12.56

 

Share Button